Tag Archive for: deponi

Tar du imot avfall ved et deponi? Dette bør du kjenne til

Forsvarlig og kontrollert deponering av avfall er viktig for å ta vare på natur, mennesker og miljø. Som driftsansvarlig på et deponi er du ansvarlig for å vurdere om avfallet kan deponeres ved deponiet. For å kunne ta gode beslutninger, er det en forutsetning at avfallsprodusenten har utført en god basiskarakterisering av avfallet. Som mottaker, bør du derfor vite hva du skal se etter i dokumentasjonen som følger avfallet.

Basiskarakterisering – avfallsprodusentens ansvar

Basiskarakterisering er en prosess med mål om å forstå og dokumentere viktige egenskaper ved avfallet. For å ha kontroll og oversikt over hva som legges på deponi, er det krav om basiskarakterisering før avfallet leveres til et deponi.

Det er avfallsprodusenten som er ansvarlig for å utføre basiskarakteriseringen. For husholdningsavfall er det kommunen som er avfallsprodusent.

Deponiets kontrollansvar

Selv om en god basiskarakterisering er avfallsprodusentens ansvar, skal driftsansvarlig på deponiet vurdere om avfallet kan mottas.

En god basiskarakterisering er nødvendig for å ta gode beslutninger som driftsansvarlig på et deponi. På bakgrunn av basiskarakteriseringen kan deponiet vurdere om de har lov til å ta imot avfallet, tilstrekkelig kunnskap til å ta imot avfallet og om de har kapasitet til å ta imot avfallet.

Hva kjennetegner en god basiskarakterisering?

Delta på kurs om basiskarakterisering for å få en grundig innføring i hva som kjennetegner en god basiskarakterisering, og for å lære om hva du skal etterspørre om dokumentasjonen ikke er god nok. Neste kurs arrangeres 8. februar i Oslo.

Basiskarakterisering – en prosess i fire steg

Alt avfall som legges på deponi skal basiskarakteriseres av avfallsprodusent før avfallet leveres til deponi. Denne prosessen kan deles inn i fire steg.

Hvis du lurer på hva basiskarakterisering er, kan du lese mer om det her.

Steg 1 – Vurdering av om avfallet kan deponeres

Det første man må gjøre, er å vurdere om avfallet kan deponeres. Det er ikke alt avfall det er tillatt å deponere, blant annet på grunn av innholdet av biologisk nedbrytbart materiale eller helse- og miljøfarlige stoffer som kan spres til omgivelsene. Det er dessuten beskrevet i avfallsforskriften at alt avfall i utgangspunktet skal behandles før deponering. Sortering, kverning og forbrenning er eksempler på behandling av avfall. Hvis avfallet kan deponeres, må det avgjøres hvilken deponikategori avfallet faller inn under. Kriterier og grenseverdier for hvilke typer avfall som tilhører de tre ulike deponikategoriene er beskrevet i avfallsforskriftens kapittel 9, deponering av avfall.

 

Steg 2 – Klassifisering og karakterisering av avfallet

Når man har foretatt en vurdering av om avfallet kan deponeres, skal avfallet klassifiseres og karakteriseres med mål om å beskrive avfallet best mulig. En viktig del av klassifiseringen er å tilegne avfallskoder til avfallet, slik at alle involverte vet hvilket avfall det er snakk om. I Norge benyttes en sekssifret EAL-kode i tillegg til et firesifret avfallsstoffnummer (fra NS 9431). Det skal også samles inn opplysninger om avfallets opprinnelse (hvor avfallet kommer fra, hvem som har produsert avfallet, hvilken prosess avfallet har gjennomgått) og informasjon om avfallets lukt, farge og konsistens. Videre skal det gjøres en vurdering av om avfallet må prøvetas for å avgjøre om det er farlig avfall eller ikke.

På bakgrunn av klassifisering og karakteriseringen kan man avgjøre om avfallet er farlig avfall, ordinært avfall eller inert avfall.

 

Steg 3 – Prøvetaking og analyse

Hovedregelen er at avfall til deponi skal testes, for å se hva som skjer med avfallet over tid. Ved krav om testing undersøkes det i hvilken grad ulike tungmetaller kan spres til omgivelsene fra avfallet. Innholdet av karbon blir også målt, for å vurdere om avfallet er biologisk nedbrytbart.

Det finnes likevel unntak der det ikke stilles krav til testing, som er beskrevet i avfallsforskriftens kapittel 9. Dette gjelder blant annet ordinært avfall som skal legges på deponi for ordinært avfall, og rene fraksjoner med inerte materialer som murstein, glass og keramikk. Det stilles heller ikke krav til testing av stabilt ikke-reaktivt asbestavfall som ikke inneholder andre farlige stoffer enn bundet asbest, da det er kjent at dette er farlig avfall og skal legges i egen deponicelle.

 

Steg 4 – Dokumentasjon

Opplysningene som innhentes når man utfører basiskarakteriseringen sammenstilles i et dokument som står som et sammendrag fra basiskarakteriseringen. Flere deponier har egne, elektroniske versjoner, så ta kontakt med deponiet før levering. Deponiet skal uansett kontaktes i forkant for å sikre at de har kapasitet og tillatelse til å ta imot avfallet. Sammendraget skal fylles ut før levering, og leveres til deponiet sammen med avfallet. Driftsansvarlig ved deponiet skal oppbevare et eksemplar av sammendraget i hele deponiets levetid, inkludert etterdriftsfasen.

Ønsker du å lære mer om deponering av avfall og basiskarakterisering? Nomiko holder både fysiske og digitale kurs. Les mer her.

Hva er basiskarakterisering av avfall til deponi?

Alt avfall som skal deponeres, må basiskarakteriseres før levering til deponi. Basiskarakterisering er en prosess alle entreprenører, deponieiere og ansatte på avfallsmottak bør kjenne til. En god basiskarakterisering bidrar til en trygg og forsvarlig håndtering av avfallet, og sikrer at deponiet kan gjøre en tilfredsstillende mottakskontroll.

Hva er basiskarakterisering?

Basiskarakterisering er en prosess med mål om å forstå og dokumentere viktige egenskaper ved avfallet. For å ha kontroll og oversikt over hva som legges på deponi, er det krav om at basiskaraktering før avfallet leveres til et deponi.

På bakgrunn av basiskarakteriseringen kan deponiet vurdere om de har lov til å ta imot avfallet, tilstrekkelig kunnskap til å ta imot avfallet og om de har kapasitet til å ta imot avfallet.

Hvem er ansvarlig for å utføre basiskarakterisering?

Det er virksomheten som genererer avfallet, avfallsprodusenten, som er ansvarlig for å utføre basiskarakteriseringen. For husholdningsavfall er det kommunen som er avfallsprodusent. I tilfeller der avfallet sendes til forbehandling, er det virksomheten som utfører forbehandlingen som overtar ansvaret for basiskarakterisering. Formålet med forbehandling er å gjøre avfallet lettere å håndtere og bedre egnet til å deponere. Eksempler på forbehandling er sortering, kverning, forbrenning og nøytralisering.

Hvordan gjennomføres en basiskarakterisering?

Basiskarakterisering av avfall som skal legges på deponi kan deles inn i fire steg:

Steg 1 – Vurdering av om avfallet kan deponeres

Steg 2 – Klassifisering og karakterisering av avfallet

Steg 3 – Prøvetaking og analyse

Steg 4 – Dokumentasjon

Her kan du lese mer om de fire stegene.

Nomiko holder kurs om basiskarakterisering. Mer informasjon om kurset finner du her.

Avfallspyramiden

Avfallspyramiden er sentral i EUs rammedirektiv for avfall og således også i norsk avfallspolitikk. Nomiko har utarbeidet en avfallspyramide der den oppdaterte avfallspyramiden som finnes i EUs rammedirektiv er oversatt til norsk.

Avfallspyramiden kort forklart

Avfall defineres som ethvert stoff eller gjenstand som noen kasserer, har til hensikt å kassere eller er forpliktet til å kassere. Avfallspyramiden viser prioriteringene i avfallspolitikken, der den høyest prioriterte løsningen er på toppen av pyramiden, og den minst foretrukne håndteringen er i bunnen. Figuren kan gjerne benyttes i presentasjoner eller annet informasjonsarbeid. Ta kontakt om du ønsker å få tilsendt figuren i høyere oppløsning. I EUs rammedirektiv for avfall er de ulike kategoriene i avfallspyramiden definert som beskrevet under figuren.

 

Avfallspyramiden viser prioriteringene i avfallspolitikken, fra høyeste til laveste løsning for avfallshåndtering.

 

Redusere mengden avfall

Det å redusere mengden avfall er ikke i praksis avfallshåndtering, siden det omhandler stoffer og gjenstander før det har blitt til avfall. Likevel er det definert som den foretrukne håndteringen i avfallspyramiden, og er derfor plassert øverst. Prinsippet er at ved å forlenge levetiden til produkter og bruke produkter om igjen, reduseres mengden avfall som produseres.

Forberede til ombruk

Kontroll, rengjøring eller reparasjon av produkter eller deler av produkter som har blitt til avfall slik at produktet kan brukes uten ytterligere bearbeidelser. Det som skiller forberedelse til ombruk fra ombruk, er at produktet har blitt til avfall i avfallsdefinisjonens betydning. Forberedelse til ombruk omfatter for eksempel reparasjon av sykler, møbler eller elektronisk utstyr som har blitt kassert av eieren.

Materialgjenvinne

Avfallet bearbeides slik at materialet går fra å være avfall til å bli et produkt igjen, ofte ved å gjennomgå en fysisk eller kjemisk behandling. Materialgjenvunnet produkt kan ha samme formål som det opprinnelig var ment for, eller bli til et nytt produkt med nye bruksområder. Eksempler er metall og glass som kan smeltes og formes til nye produkter.

Energiutnytte

Energiutnyttelse er når avfallet gjennomgår en forbrenningsprosess der energiutnyttelse er det primære resultatet. I EUs avfallshierarki er energiutnyttelse en del av begrepet «recovery», som i denne sammenhengen betyr gjenopprettelse av avfall. Avfall som går under kategorien energiutnyttelse er avfall som ikke kan gjennomgå forberedelse til ombruk eller materialgjenvinnes, men som kan nyttiggjøres ved energiutnyttelse. Restavfall og trevirke er eksempler på avfall som ofte leveres til energiutnytting.

Deponere

Avfall som ikke kan ombrukes, materialgjenvinnes eller energiutnyttes, blir deponert. I praksis er dette avfall som ikke kan gjenopprettes. Avfall som ikke kan forbrennes med nevneverdig energiutnyttelse går også under denne kategorien. Eksempler på avfall som deponeres er asbest og forurenset betong og tegl.